Laster ... Det er litt skuffende, såpass ærlig skal jeg være, å se at siste post i bloggen min var den 25. april. Og når vi i dag kan telle den 9. juli (hele 75 dager siden siste post), så må man bare sette seg ned og tenke på hva er det som har skjedd? Hvor har det blitt av all den bloggingen jeg påstod at jeg skulle drive med?
Kanskje har det noe med motivasjonen å gjøre. Det er ikke akkurat flust av folk som leser bloggen min, yttterst få vet at den faktisk eksisterer, så da blir det til at man føler at man skriver dette til seg selv. De mest besøkte blogginnleggemne mine er jo tross alt de filmanmeldelsene jeg har skrevet, nesten ingen andre som bryr seg om det jeg har puttet ned på arket ellers.
Nå høres jeg kanskje litt bitter ut, men det er jeg faktisk ikke. Jeg syntes det er moro å sitte og skrive ned mine tanker, men de siste par månedene har vært litt tørre, jeg har vært litt travelt opptatt med andre ting og bloggingen har ikke akkurat vært det som har stått først på listen dessverre. Men vi får se om jeg klarer å ta meg litt opp igjen nå, og få skrevet ned noe i hvert fall et par ganger i uka.
Aller først kan jeg vel kanskje begynne med å oppdatere de få interesserte individene hva som har skjedd siden sist. Det kan vel egentlig oppsummeres i et ord: lite! Eller, det blir kanskje feil å si det også, for det skjer mye, men “nothing out of the extraordinary” som man sier på godt norsk. Dagene er jo tross alt fulle med hendelser når man har en rampete ett-åring løpende rundt i huset.
For det er ikke vanskelig å se at vår lille sønn er en gutt, for jeg tror ikke jeg lyver når jeg sier han er minst ti ganger mer rampete enn det Malin var på samme alder. Joda, Malin hadde sine øyeblikk hun også, men Jonas er av et helt annet kaliber. Du ser det på han når han er på vei til å gjøre noe han ikke skal gjøre, og det hender ganske ofte. Han river ned ting, han kaster ting, han velter ting, han er rett og slett en bølle. Men så er han jo verdens søteste bølle også da, og det er umulig å være sint på ham lenge. Og når vi sier ifra at slik får han ikke lov til å gjøre, så kaster han seg meget dramatisk ned på gulvet og skriker bittelitt, før han finner ut at han ikke får noe oppmerksomhet på det og fortsetter i sitt vanlige blide humør.
Han har også blitt veldig innlemmet i barnehagen nå, og flere av de voksne har blitt veldig glad i den vesle sønnen vår. Flere av dem har spurt oss hvordan vi har fått til at Jonas er så blid hele tiden, men slik har begge ungene våre vært, uten at jeg kan gi noen god grunn til hvorfor. Jeg tror det bare reflekterer at de koser seg veldig godt hjemme, at de har et godt liv og folk rundt dem som er glad i dem. Hvorfor skal man ikke være blid da?
Eneste som ikke er godtatt i Jonas sin verden er hvis vi skulle finne på å legge ham i senga, dette er jo til tider uhørt. Tenk på alt det han kan gå glipp av hvis han skulle finne på å sovne, det er jo meget forståelig.. tror jeg..?? Men foreldrene kjenner sin egen sønn godt nok til å høre når han er trøtt, og når han trenger å sove. Vanligvis gir han uttrykk for sin misnøye i fire-fem minutter, før det blir stille og vi kan høre ham sitte og leke med et eller annet. Noen minutter senere er det stille og gutten sover.
Når det gjelder Malin så er det kun en ting som foregår i hennes hode nå, og det er forberedelsene til skolegang. Siden sist har Malin vært to dager på skolen sammen med resten av førskolegruppa i barnehagen, hun har truffet lærerne sine og hun har funnet ut hvem hun skal gå i klasse med. Heldigvis viser det seg at hun skal gå sammen med en av bestevenninnene sine, nemlig Silje. De har begge fått plass i klasse 1B.
For Malin som allerede har lært seg å lese og skrive, så kan det bli spennende det første året på skolen. Dette bruker å være den tiden da man vanligvis lærer slik, men siden Malin allerede har lært det er jeg redd det fort kan bli kjedelig. Heldigvis har jeg hørt at de er veldig flinke på Korta Skole, så da krysser jeg fingrene på at Malin får det veldig bra, med mange utfordringer og mye moro.
Når det gjelder meg selv så er jeg den samme trauste fyren, mitt 30-årslag nærmer seg med stormskritt og de grå hårene blir flere og flere. For tiden er jeg hjemme alene da Wendy og barna er med svigers til et sted langt der oppe i nord. Siden jeg måtte jobbe så betyr det at jeg må være alene hjemme på kvelden. Men jeg har funnet ut at dette åpner for muligheten til å få gjort en del hjemme, og de to første dagene denne uken føler jeg at jeg har gjort veldig mye allerede. Dessverre ikke så mye som jeg hadde håpet på, da jeg er litt bak skjemaet jeg hadde satt opp. Men er allikevel ikke misfornøyd, og jeg går på med nytt giv i dag og satser på å ta igjen mesteparten av det
Blant annet har jeg fått begynt å male det siste på veggen, jeg har klippet gress og slått kanter og jeg har ryddet rommet til Jonas fritt for klær (og der var det en del klær innpå). I kveld har jeg tenkt å gå på soverommet til Wendy og meg, hvor det er enda mer klær. Gjett om jeg gleder meg. Må forresten ikke glemme at jeg satt i tre timer i går og la sammen klær, og allikevel er jeg bare kommet halvveis ned i bunken. Neida, jeg satt ikke kun og brettet klær i tre timer, spilte blant annet litt Scrabble mot mine to søstre (takket være den geniale www.ordspill.no så kan Mona sitte i Spania, Kjersti på hytta i fjellet og jeg hjemme å spille Scrabble).
Er også veldig fornød om dagen, fordi jeg har endelig klart å få til et herrelag i håndball på Raufoss. Det er litt dårlig med trening nå til sommeren, men vi har meldt på et eget lag til serien til høsten, og satser på å ha mye moro. Det var greitt på GVHK også, men å måtte betale 3000 kr for å trene, og samtidig være vitne til at alle pengene går tilbake til damelaget, det var jeg ikke særlig happy for. I tillegg var treningstidene veldig dårlige, så da fikk jeg mindre trening og med lite trening ble det mindre spilletid (tror jeg hadde i snitt fem minutter per kamper og det var ikke moro). Men med nytt lag er det nye muligheter, og med bedre treningstider blir det lettere å komme i form. Det gleder jeg meg sinnsykt til!!
Ellers driver jeg og prøver å finne meg en ny jobb, er rett og slett drittlei den jobben jeg har nå, så jeg prøver å finne noe annet å drive med. Har etter hvert funnet ut at dette er mer eller mindre håpløst. Av de syv stillingene jeg har søkt på de siste to måneden har jeg fått avslag på alle syv. Alle er ute etter god utdannelse og relevant arbeidserfaring. Jeg har det første, men å sitte som slave her på kontoret er dessverre ikke godt nok som relevant arbeidserfaring for de fleste. Men jeg skal prøve å ikke gi opp håpet, og krysse fingrene for at noe bedre kommer min vei etter hvert.
Vel.. det var alt for nå, satse på at det ikke blir like lenge til neste gang