Laster ... Etter at jeg kom tilbake fra Spania hadde jeg klart å pådratt meg en hoste, jeg trodde (eller håpet er vel mer riktig å si) at dette bare var en enkel forkjølelse, og at den ville gå over ganske fort. Men hosten ble ikke borte, og de siste dagene hostet jeg så fælt på natters tid at jeg aldri fikk særlig med søvn. Jeg bestemte meg derfor på fredags morgen for å droppe jobben og stikke til legen for å sjekke hva som var galt med meg. Dommen fra min fastlege var enkel: “Du har lungebetennelse på venstre side”. Resultatet ble at jeg måtte gå på antibiotika og at jeg måtte være hjemme en uke.
Jeg tenkte at siden jeg likesågodt skulle være hjemme en uke, så kunne det jo hende jeg fikk gjort litt husarbeid, for det er dessverre en del å ta av hjemme. Fem dager er jo en del, og plusser man på de to helgene, så vil det altså si at jeg ville hatt ni dager hvor jeg kunne gjøre en del hjemme, gå gjennom noen kleshauger, gjort klart rommet til Jonas, og en del annet. Men tror du jeg fikk tid til dette?
Gjetter du nei, så tar du helt rett. Det er nesten litt nifst å tenke på hvor fort en uke går, og hvor lite man kan få gjort når man er hjemme, og spesielt når man er hjemme med barn. Jeg var utrolig skuffet da jeg på fredagskveld satt tilbake og tenkte på det jeg ikke hadde gjort, på det jeg burde gjort og på det jeg hadde gjort. Det er nesten så man burde ta litt tak i seg selv, og skjerpe seg noen hakk, bli litt flinkere hjemme, gjøre ting som skal gjøres, men det er så altfor lett å slippe unna.
Jeg brukte jo selvfølgelig unnskyldningen om at jeg hadde lungebetennelse, og da må man jo tross alt være hjemme og slappe av, men det gjorde allikevel at jeg fikk et snev av dårlig samvittighet over meg, og ikke vet jeg hvor jeg skal gjøre av den heller. Jeg sitter her og tenker på alt det som må gjøres hjemme, jeg tør ikke en gang nevne det her fordi det er så mye, at man er nødt til å bli litt flau, men jeg kan si som så: DET ER MYE!!
Men, det blir jo absolutt helt feil å bare sitte her og klage og syte over at jeg ikke fikk gjort noe den uken jeg var syk, for det er jo egentlig totalt feil. Selvfølgelig fikk jeg gjort noe, og det jeg fikk gjort er jo så mye mer viktigere enn å rydde et rom. Jeg fikk muligheten til å være hjemme sammen med Jonas. Siden Wendy ikke har jobb, har heller ikke jeg rett til permisjon nå, så det var jo kjempeherlig å få muligheten til å være hjemme. Malin er i barnehagen, så det ble ingen store omveltninger der, men Jonas var hjemme, og jeg fikk mange glimt av hvordan denne lille rakkeren terroriserer Wendy om dagen. Gutten er lavt og høyt, her og der, han river ned, han slår med ting mot gulvet, han river ut ledninger, velter bøker, søler, gliser og koser seg rått. Til tider skulle man tro det var utrolig herlig å være et lite barn slik, uten noe slags hemninger eller skrupler, men bare ture på å gjøre det du absolutt helst vil.
Jaja, det er vel ikke meningen at vi skal ha det slik, så vi får heller bare godta at vi er den vi er. Jeg er tilbake på jobb om dagen, brukte noen dager på å komme ajour etter en ukes fravær, men nå er det bare fryd og gammen. Nå ser jeg bare frem til helgen, og noen dager hjemme.