Laster ... Jeg sitter her nå litt apatisk foran dataskjermen, munnen går som et strikkhopp opp og ned med høy gjespefaktor og kroppen blir dratt hardt ned av tyngdekraften, med et stort ønske om å innta horisontal posisjon. Kun hard stå-på-vilje gjør at jeg foreløpig klarer å holde meg oppreist.
Dette er selvsagt delvis selvskyldt, men litt må jeg nok pålegge mine to vakre barn også. Min egen skyld kommer av at jeg bare måtte se ferdig filmen The Sentinel i går, og da ble den fort ett, og så bare måtte jeg og fruen måle kjøkkenet og sitte og tenke ut hvordan vi kunne ha tenkt oss dette før vi la oss, så da ble den fort to. Det er jo egentlig litt for sent når man har tenkt seg opp om morgenen, men jeg regnet med at jeg skulle klare å komme meg opp.
Når det gjelder mine to vakre barn, så kom det første av at Malin muligens har pådratt seg vannkopper. Dette er jo selvfølgelig ikke godt, og hun lå og klødde i hele natt. Vi tok henne derfor opp for å smøre henne litt med en krem, og lot henne få sove litt på sofaen sammen med oss. Det gjorde at det ble litt bedre for henne.
Det andre er at Jonas nå er midt i en periode der tennene driver og vokser frem, og dette regner jeg med at ikke er særlig godt. En tann er allerede kommet, og en ny driver og titter frem også. På grunn av dette våknet Jonas klokken fem i natt, og nektet å sove, det gikk en lang lang stund uten at vi klarte å roe han, og stakkars Wendy som hadde fått enda mindre søvn enn meg var helt oppgitt. Da hun forsvant ut av rommet merket jeg at han ble litt roligere, og kanskje var det luften av mamma som gjorde han litt urolig. Jeg tok ham inntil meg og dyttet dyna hardt inn til ham slik at vi begge lå ganske trangt inne i dyna, og jammen meg tror du ikke han sovnet. Wendy ble nesten sjokkert der hun kom like etterpå, og spurte om jeg hadde magiske midler som jeg brukte. Men alt som trengtes var litt pappaluft.
Og da skjedde jo det som måtte skje da, jeg klarte jo selvfølgelig å sovne jeg også og våknet ikke før rundt halv ni. Litt kjedelig, men slikt må man dessverre bare regne med en gang i blant når man har små barn
27. august 2007 kl 12:38
Flink du e da